I 1980 hadde klinisk nevrofysiologi eksistert som hovedspesialitet i23 år, og det var etablert laboratorier ved regionsykehusene, Sentralsykehuset iAkershus og Statens senter for epilepsi.
Rutinevirksomheten ble dominert av elektroencefalografi (EEG), som ble utført istort omfang med vidt indikasjonsområde. En halv kilo papir gikk med per EEG-undersøkelse – flere tonn iåret! Itillegg ble det gjort måling av nerveledningshastigheter og standard-EMG (elektromyografi). Ved nevrografi målte man bare nerveledningshastighet. En assistent noterte tallverdiene, og så regnet man ut hastigheten etterpå. Amplitudene var ikke reproduserbare, og aksonale polynevropatier ble sjelden diagnostisert. Undersøkelsene var langvarige og ofte smertefulle. Man hadde så vidt begynt å undersøke fremkalte responser (evoked potentials). Maskineriet var analogt, stort og tungvint ibruk, med trinnløs regulering uten ferdigprogrammerte innstillinger, og derfor lite egnet for standardiserte undersøkelser.
Fremkalt respons benyttes for å påvise ledningsforstyrrelser i sentralnervesystemet. Vi gir her en oversikt over bruksområder for fremkalte responser i klinisk nevrofysiologisk diagnostikk, med vekt på koma og demyeliniserende sykdom
