Faglitteratur 

Klinisk nevrofysiologi

Inger Anette Hynås Hovden, Mona Skard Heier


I 1980 hadde klinisk nevrofysiologi eksistert som hovedspesialitet i 23 år, og det var etablert laboratorier ved regionsykehusene, Sentralsykehuset i Akershus og Statens senter for epilepsi.

Rutinevirksomheten ble dominert av elektroencefalografi (EEG), som ble utført i stort omfang med vidt indikasjonsområde. En halv kilo papir gikk med per EEG-undersøkelse – flere tonn i året!


I tillegg ble det gjort måling av nerveledningshastigheter og standard-EMG (elektromyografi).

Ved nevrografi målte man bare nerveledningshastighet. En assistent noterte tallverdiene, og så regnet man ut hastigheten etterpå. Amplitudene var ikke reproduserbare, og aksonale polynevropatier ble sjelden diagnostisert. Undersøkelsene var langvarige og ofte smertefulle. Man hadde så vidt begynt å undersøke fremkalte responser (evoked potentials).

Maskineriet var analogt, stort og tungvint i bruk, med trinnløs regulering uten ferdigprogrammerte innstillinger, og derfor lite egnet for standardiserte undersøkelser.